Fotball på boliviansk

Etter å ha overvært tre toppseriekamper de siste par ukene kan man trekke følgende konklusjoner (ja, jeg vet at det ikke er et representativt utvalg, men likevel): Boliviansk fotball er som søramerikansk fotball ellers, bare av en god del lavere kvalitet enn den man finner i de beste ligaene på kontinentet. Men det skjer spektakulære ting i blant, plutselige skudd i tverrliggeren kan godt komme fra femti meter. Og de største stjernene er selvfølgelig talende nok utlendinger.

Noen frustrasjoner: Spillerne oppfører seg som vi er vant med at argentinere og italienere holder på i større sluttspill, det vil si de legger seg, ruller rundt, og blir liggende i tilsynelatende enorm smerte helt til bårebilen (ja her kjører de en liten bil inn på banen hver gang noen blir liggende) kommer til unnsetning, før de mirakuløst reiser seg som en annen Lasarus og er klar for kamp igjen.

Videre: Drøying av tida! Hjelpemeg, sjøl om laget ditt er katastrofalt dårlig er det da ingen vits i å begynne å drøye allerede to minutter inn i kampen, er det, señor keeper på Guabirá? (at han fortsatte med dette til langt ut i andre omgang sjøl om laget lå under var kilde til mye frustrasjon på tribunen.)

Alle disse politifolka. Det er jo nesten flere av dem enn det er tilskuere! Det er jo fint at de får se fotball mens de er på jobb, men det virker noe unødvendig, for å si det pent.

Og hva med alle disse folka som flyr rundt på tribunen og selger brus, is, mat og jeg vet ikke hva: Hvorfor må dere rope hva dere selger HELE TIDA? Vi fikk det med oss første gang, og vi ser jo hva dere bærer rundt på. At det er ca tjue selgere som skal prøve å selge mest mulig til ca femti mennesker (på den delen av tribunen jeg satt) i løpet av et par timer er også noe slitsomt. Men det er kanskje god sysselsettingspolitikk?

Når det gjelder fotballen: Spissene er alltid de beste spillerne. Og nr 10 er selvfølgelig stjerne og kaptein og med enorme stjernenykker. Han får selvfølgelig frispark hver gang noen pirker borti han. Et par av dem er faktisk veldig bra og kunne klart seg fint i en annen liga (men de er selvfølgelig typisk fra Paraguay eller Brasil). Men hvorfor er de beste spillerne også de lateste? De går for eksempel ALLTID i offside!

Og det går an å bruke kantene, hva i alle dager er vitsen med å trøkke alt inn i midten når det ligger en back eller kantspiller helt aleine ute på kanten? Hadde det ikke vært for et til tider katastrofalt forsvarsspill og komplett ubrukelige keepere hadde det aldri blitt mål i denne ligaen.

Likvel, når man kommer fra et land som ikke akkurat er kjent for sine bragder på fotballbanen (med et hederlig unntak for kvinnelandslaget, selvfølgelig), har man vel lite man skulle ha sagt. Og de har noen store fine stadioner her som er verdt et besøk (Sjøl om det blir litt stusselig når det er snaue tusen tilskuere – ekskludert politi og selgere – på en stadion som tar godt over førti tusen. Til gjengjeld øker det sjansene for å komme på storskjermen, spesielt om man er gringo/a).

Og når det gjelder resultata: Universitario fra Sucre vant sitt første mesterskap noensinne i dag, to serierunder før slutt. Det er fortsatt stor spenning knytta til 2.plassen, der La Paz FC, San José (fra Oruro) og Oriente (fra Santa Cruz) alle fortsatt har sjansen. Overraskende nok ligger The Strongest (fra La Paz) langt nede på tabellen – til tross for navnet. De var likevel definitivt sterkest i gårsdagens overkjøring av Cochabamba-laget Aurora (enda et mystisk navn, kampen endte utrolig nok ”bare” 4-0).

Jeg har for øvrig foreløpig intet favorittlag, så jeg er åpen for forslag. Og til slutt: Jeg lover å ikke skrive mer om fotball! Fra nå av blir det utelukkende politikk og andre alvorlige saker.